«Det vidunderlige» som verdibærende begrep i Et dukkehjem

(Bearbeidet utdrag fra boken Nora, du lyver!, Aschehoug 1994)

 

Av Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen

 

Kontakt oss:

 

Noras livseliksir, hennes motgift mot sorg og smerte, er på samme tid en forsvergelse og en besvergelse. Hver gang hun kommer borti noe kjedelig, inntar hun en dose bestående av én del lystighet, én del fornøyelse og én del vidunderlighet. Uttrykket «det vidunderlige» er et svært sentralt, verdibærende begrep i Et dukkehjem. Det lanseres og defineres av Nora selv, og det står helt sentralt i oppgjørsscenen i siste akt. Ordet inngår faktisk i stykkets siste replikk, hvor Torvald forvirret utbryter: «Det vidunderligste –?!» Han har naturligvis ikke forstått noen ting, og aller minst hva dette vidunderlige er, som Nora fabler om. Det er rimelig at vi også stiller dette spørsmålet: Hva er det egentlig hun mener? Nora bruker ordet seks ganger i første akt, i dialog med Torvald og Kristine. Akkurat dette er viktig å merke seg. Vi skal se at frelsermotivet tydeliggjøres og utdypes nettopp idet de verdier Kristine Linde representerer, støter an mot de verdier som åpenbares i begrepet «det vidunderlige». Torvald selv er jo uløselig knyttet til begrepet i kraft av sin mislykkede rolle som fullbyrder av det vidunderlige. Han er i Noras øyne en erstatning for selve Frelseren; og dermed fremstår han som vi skal se, som en farlig skikkelse for henne.

 

Død og pine

Torvald står for Nora ved dramaets begynnelse som garantist for gjenopprettelsen av det vidunderlige, av tilværelsens lykksalighet og sorgløshet. Ovenfor har vi hevdet at det er i dette lys vi må se Noras berømmelige bannskapsreplikk i første akt – en ladet replikk som gjerne kan gjentas. I Rank og Kristines påhør forteller Nora at det er noe stygt hun gjerne vil si, så Torvald hører det: «Jeg har sånn umåtelig lyst til å si død og pine.» De to andre forskrekkes over denne grove ordbruk; «Er De gal!» utbryter Rank (som på grunn av sin diabolske rolle i stykket naturlig nok vemmes ved kristelige talemåter).

         Ordene død og pine er naturligvis en allusjon til Kristus-motivet i stykket. Eden er en forkortelse for Guds (dvs. Kristi) død og pine på korset. Nora lar replikken falle i en stemning av overmot – hun har nettopp fått vite at den besværlige kreditoren Krogstad er ansatt i Torvalds bank, og derfor er i deres – i Torvalds hender. Hun forstår i dette øyeblikk at frelsen er nær, at det vidunderlige kan skje og at alle besværligheter og byrder, lån og avdrag, skal tas fra henne. Nå er riktignok Noras hensikt først og fremst å banne som uttrykk for en følelsesmessig utladning. Men Ibsens personer følger ikke alltid kun sin egen vilje. De må også pent finne seg i å fungere som forfatterens talerør. Ved å la Nora velge nettopp henspillingen på Frelserens korsdød, i det samme øyeblikk som hun tror seg «frelst», fastslår Ibsen den lovmessige sammenheng mellom frelsen og død og pine. En sammenheng som Nora ikke vil vite av, men som hun altså til fulle skal få sanne betydningen av. 

 

Dolce far niente

I siste akt sier Nora til Torvald at hun har gått og ventet i åtte år på at det vidunderlige skal skje. Går vi tilbake til første akt og ser på hva hun legger i dette uttrykket, blir det innlysende hva hun har gått og sett frem til. I den første replikkvekslingen mellom ektefellene er tema blant annet den nye æra som innledes i og med Torvalds stilling som bankdirektør. Med andre ord er det snakk om «de mange, mange penge».  Det er herlig å tenke på, sier Torvald, at man har sitt rundelige utkomme. Og Nora repliserer: «Å, det er vidunderligt!» Det er dog godt, fremholder han, at de knepne tider er forbi. Ja, sier Nora, «det er rigtignok vidunderligt!» Så sier Torvald at husets frue heretter skal slippe å arbeide, hun behøver ikke lenger plage sine velsignede øyne og sine skjære små hender (med å lage juletrepynt etc.); og Nora utbryter: «Å, hvor det er vidunderligt dejligt at høre!»

         Under den første samtalen med Kristine dukker ordet opp i to nesten likelydende setninger. Med tanke på Torvalds høye gasje utbryter Nora gledestrålende: «Å, Gud, å Gud, Kristine, det er dog vidunderligt dejligt at leve og være lykkelig!» Litt lenger ut i samtalen gjentar hun dette: «Å ja, ja, det er rigtignok vidunderligt at leve og være lykkelig!» Igjen ser vi at det er økonomien som foranlediger ordbruken.     

         Denne bekymringsløse, lykkelige tilstand er det altså Nora har lengtet etter i åtte år. Og som en utstøtt higer hun etter det liv hvor hun, for å bruke den bibelske terminologi, kan slippe å ete sitt brød i sitt ansikts sved. Én gang tidligere har hun nemlig fått en smak på paradiset: under Syden-oppholdet. Reisen til Italia beskriver hun for Kristine nettopp som en vidunderlig reise (første akt – det er sjette gang hun bruker ordet i denne akten). Det er absolutt påkrevet å se dette utsagnet i sammenheng med de øvrige replikker hvor ordet vidunderlig forekommer. I Italia levde nemlig Nora et bekymringsløst og lykkelig liv – fordi hun hadde tilstrekkelig med penger. («Litt hang til dolce far niente jeg fra Italien fikk i sending,» sier Peer Gynt, som åpenbart også visste ett og annet om sydlandsk slaraffenliv.) Men ved hjemkomsten meldte den sure svie seg i fullt monn for Nora: Krogstad skulle som rimelig er, ha de lånte penger tilbake. Dermed fikk Nora erfare syndens sold: Hun var dømt til et liv preget av det hun hater mest av alt – det kjedelige.    

 

Det vidunderlige og det hverdagslige

Med en slik monoman, besvergende gjentagelse av ordet vidunderlig i stykkets første akt er det formelig som om Ibsen vil hamre betydningen inn i publikums bevissthet. I lys av de nevnte replikker kan vi foreløpig sammenfatte det vidunderlige således: Det er en tilstand som innbefatter rikelig med penger, samt fravær av bekymringer og sorger. Med andre ord en tilværelse blottet for strev og møye, alt det Kristine omtaler som «den hårde, bitre nødvendighed». I tilknytning til det vi tidligere har sagt om syndefallsmotivet, kan vi utdype dette og sidestille det vidunderlige med «det paradisiske» – altså den tilstand som mann og kvinne levde i før utdrivevelsen av Eden. Vi ser her at disse kontrære motiver, som vi kan kalle det paradisiske og det hverdagslige, tydeliggjør stykkets sentrale tema: konflikten mellom frelse og fortapelse, mellom det å lukkes inn og det å støtes ut. Nora setter selv ord på det som er selve det tragiske element i sørgespillet: «Herregud, jeg indså jo nok, at det vidunderlige kommer ikke sådan til hverdags.» På denne anstøtssten forliser heltinnen ettertrykkelig, for hun har bygget sitt liv på å forsverge det hverdagslige. Bare vidunderlig skal livet være, bare sorgløst og deilig – ikke minst ekteskapet. 

 

Frelse fra livets fortredeligheter

I første akt av Et dukkehjem tror Nora seg imidlertid forlenet med det vidunderlige én gang for alle. Hun tror hun står foran paradisets port, i og med utsiktene til nok en gang å få hånd om «dygtig mange penge». Men så raser alt sammen omkring henne – helvete er løs – og i fortvilelsen kommer ordene om frelse – med klar tilknytning til den bibelske beskrivelse av Frelseren. Nora taler – idet hun er i ferd med å synke – om en som vil «tage alt på seg, hele skylden», som hun uttrykker det overfor Kristine. Og hvem er gjenløseren om ikke han som er villig til å ta dette på seg?  Og han er like for hånden, men totalt uvitende om sitt nært forestående offer. Skjønt hans ord er fulle av en lovende offervilje: «Du skal se jeg er mand for at tage alt på mig.» Dette er Torvald Helmers egne ord, og Nora blir vettskremt når hun hører ham si dette: «Hvad mener du med det?» utbryter hun. Alt, svarer Torvald gåtefullt, som ledet av en høyere styrelse. I realiteten skjønner han ingenting. Og de dramatiske begivenheter som inntreffer kort tid etter, skal til fulle bevise at han slett ikke er mann for å fullbyrde en slik offerhandling.

         Men Nora er desperat nok til å gi ektemannens utsagn en dypere mening. Kort etter, i samtale med Rank, sier hun om Torvald at han aldri et øyeblikk ville betenke seg på «at give sit liv hen» for hennes skyld. Og her er vi kommet frem til punktet hvor julemotivet og frelsermotivet løper sammen. Disse to motivene anskueliggjør et hovedtema i Et dukkehjem: Oss er i dag en Frelser født.

         Kristine skjønner imidlertid lite av Noras tale i annen akt om den store lengsel, «dette her, at gå og vente på det vidunderlige.» «Å, det kan ikke du forstå,» sier Nora. Hva er så det vidunderlige som Nora venter på i himmelsk jubel? Tenker hun på frelseren som en som er i stand til å fordrive det kjedelige og gjenopprette den paradisiske tilstand av bekymringsløs lykke? Står vi her overfor en synderinne som søker gjenløserordet? Den bibelske ordbruken i stykket er påtagelig. Alt ligger til rette for at vi skal tro Nora på hennes ord i avslutningsscenen; det vidunderlige er frelse fra livets fortredeligheter ved Torvalds kjærlighet.

 

Plettfrihet uten omkostninger

Men det er noen enkeltheter som forkludrer Noras pasjonerte beskrivelse av den forventede kjærlighetsgjerning – som altså aldri virkeliggjøres. Hun vil nemlig forhindre at Torvald frelser henne ved sin kjærlighet. Og når Rank kommer med et likelydende tilbud, avslår hun også dette. Hvorfor vil hun så ikke frelses av disse to? Det som først og fremst er en anstøtssten for Nora, er at ethvert tilbud om gjenløsning samtidig er en indirekte anklage om skyld. Og er det noe denne kvinnen overhodet ikke vil erkjenne, så er det at hun er syndig og skyldig. Hun fabler om en vidunderlig frelse, men i det øyeblikk den fremstår som en reell mulighet – i kraft av doktoren og ektemannens tilbud – viker hun tilbake i angst. Når vi ovenfor definerte det vidunderlige som en tilstand av lykkelig bekymringsløshet, fikk vi ikke med oss hele begrepets innhold. Vi kan nå utvide definisjonen ved å presisere at utgangspunktet og grunnlaget for den vidunderlige tilstand er skyldfrihet. For Nora er dette altoverskyggende; det er fastholdelsen av syndens ikke-eksistens i hennes vidunderlige dukkeverden som er drivkraften bak alt hun sier og foretar seg.

         Gjentatte ganger har vi poengtert at Noras hele tilværelse bygger på den forutsetning at frukten ikke er spist. Ikke for sitt bare liv vil hun vedstå seg sine misgjerninger, det være seg grassering hos konditoren, vekselsforfaskning, løgner eller desslike. Alle påminnelser om livets realiteter og ubehageligheter har hun manende besverget med sitt «Sniksnak!» og sitt «Vås, vås, vås!». Men i og med Krogstads trusler får hun kniven på strupen. Det er ingen fluktmuligheter lenger. Hun har møtt veggen, og må foreta et valg. Hvilke valgmuligheter finnes? Kun to: Hengi seg til en «nådefull» frelser – eller dø. Den førstnevnte mulighet er for henne «out of the question». 

         Nora vil kort og godt ikke bli frelst av noen som hevder de gjør det av kjærlighet. Nåde vil hun ikke vite av – da heller «Under isen (...) Ned i det kolde, kuldsorte vand». Selvmord er hennes eneste alternativ: Hun vil simpelthen gå og drukne seg for å unngå frelsen ved andres kjærlighet. Det er ikke tanken på Torvalds nådefulle frelse som er det vidunderlige Nora venter på, men skyldfrihet ved hjelp av selvfrelsens magiske grep. Sagt på en annen måte: Det hun begjærer mer enn noe annet, er plettfrihet uten omkostninger. En manifestasjon av hennes skyldfrihet vil, slik Nora selv ser det, gjenopprette balansen i hennes liv. Alt annet vil bety en rasering av hennes tilværelses «suverenitet». Det vil med andre ord være ensbetydende med å miste «herredømmet» – å måtte underkaste seg. Én ting er at hun må underkaste seg det kjedelige i tilværelsen: arbeid, sykdom, alderdom og død – verre er det for henne at hun må underkaste seg Torvald, og leve på hans nåde.

 

Det som aldri i evighet må skje

Det er i teksten også strukturelle trekk som underbygger vår påstand om at Nora ikke for noe i denne verden ønsker å bli frelst av Torvald. Når hun er på det mest forvillede – i annen akt etter at Torvald har truet med å frelse henne – utbryter hun: «Han gør det, trods alt i verden. – Nej, aldrig i evighed dette!» Det samme går igjen i en replikk til Torvald da han kom med frelsestilbudet: «Det skal du aldrig i evighed gøre.» (Sceneanvisningen angir at Nora er «fattet».) Nora er urokkelig i sin beslutning om å forhindre at Torvald skal frelse henne. Hun er like urokkelig i dette som i troen på egen skyldfrihet. Helt mot slutten av første akt benekter Nora i lignende ordelag at hun sprer gift og fordervelse med sine løgner: «Dette er ikke sandt. Dette er aldri i evighed sandt.» Og tidligere i første akt etter at Krogstad har truet med å avsløre hennes forfalskning: «Nej, men dette er jo umuligt! Jeg gjorde det jo af kærlighed.» Det som aldri i evighet må skje, er at Nora fremstår som skyldig.

 

Døden som siste utvei

De «mange, mange penge» har Nora tatt for gitt vil gjenopprette hennes plettfrihet i og med at gjelden til Krogstad vil slettes. Hun vil således fremstå som gjeldfri. For Nora Helmer er det en vidunderlig ting; i stykkets første akt er dette det vidunderlige. Men så kommer Krogstad med sine trusler, og dermed er den veien stengt. I det øyeblikk det skjer, dreies perspektivet og det vidunderlige fremstår i en ny skikkelse – med det samme innhold. Penger er ikke lenger middelet som kan realisere hennes begjær etter det vidunderlige – nå er det døden som fremstår som frelsen. Når perspektivet er frihet fra skyld som det absolutt overordnede, er dette bare en logisk konsekvens. Selv døden er underordnet denne vidunderlige frihet. Døden er til syvende og sist kun et middel som helliger målet.

         Når Nora i slutten av annen akt forteller Kristine at hun i jubel går og venter på det vidunderlige, har hun bestemt seg for å søke døden – hun skal drukne seg klokken tolv. Det er lite sannsynlig at Nora jubler over noe som hun tror hun skal klare å forhindre, nærmere bestemt Torvalds frelsesgjerning – man går vanligvis ikke og gleder seg til en fest man allerede har takket nei til. Det Nora venter på i jubel, er at hun skal bli fri fra sin skyld, uten at hun kommer i ny gjeld til noen. Dette vidunderlige øyeblikk vil inntreffe etter at klokken har slått tolv. Idet Kristine forlater stuen i slutten av annen akt, ser Nora på klokken og sier til seg selv: «Fem. Syv timer til midnat. Så fireogtyve timer til næste midnat. Da er Tarantellaen ude. Fireogtyve og syv? Enogtredive timer at leve i.»

         Nora har tatt Kristine til vitne på at hun, Nora, «alene har gjort det altsammen». Hun vil ende sitt liv fordi intet må komme inn i forholdet mellom henne og Torvald som kan forrykke balansen dem imellom. Vi ser nok en gang hvordan paradisforestillingen er den ideale, overordnede anskuelse. For dette mennesket har syndefallet ingen realitet – annet enn som en truende mulighet. Og påminnelser om denne trussel manes bort med alle tilgjengelige virkemidler. I siste instans tas selv døden i bruk.

         Nora vil ta troen på sin skjønne skyldfrihet – sin sunne gjeldfrihet – med seg i den våte grav. I denne urokkelige og vidunderlige visshet vil hun gå til bunns i det «iskolde sorte vand». Og til våren vil den smukke Nora flyte opp «styg, ukendelig, med affaldet hår», som Krogstad så makabert uttrykker det (i annen akt). Det er en uhyggelig plan som rulles opp for oss. Ja, vi kan vel uten overdrivelse hevde at Noras forsett har trekk av demoni.

   

Nora som frelser

Nora kan altså overhodet ikke kan tenke seg å bli frelst av noen som helst. Hun har en eksistensiell frykt for den nådefulle frelse. For helt inntil den dag hvor trusselen om avsløring kommer – og «tilbudene» om frelse står i kø – har hun båret på en vidunderlig hemmelighet: Hun mener jo at det er hun som har frelst Torvald, og det som en ren kjærlighetsgjerning. Det at hun selv er frelser, er hennes trumfkort – og hennes livs store løgn. Under en samtale med Krogstad i første akt uttaler Nora: «Denne hemmelighed, som er min glæde og stolthed, den skulde han få vide på en så styg og plump måde, – få vide den af Dem.» Faren for at denne løgnen skal avsløres, er årsaken til Noras beslutning om å gå på sjøen. En slik demaskering av hennes sanne natur vil naturligvis rasere hennes vidunderlige verden på en katastrofal måte. Dersom Krogstad skulle avsløre Noras store hemmelighet – hennes falskneri –  ville Nora i samme øyeblikk styrte ned fra skyldfrihetens strålende tinde.

         Troen på sin egen nådefulle frelsergjerning gir Nora et maktmiddel i forholdet til ektemannen. Men siden hun foreløpig er så deilig og vet å benytte seg av sitt erotiske potensial, har hun ikke behøvd å ta dette trumfkortet i bruk ennå. Torvald ender likevel opp med å danse etter hennes pipe, etter at fruen har lokket og jaget ham. Så foreløpig har hun nådesgjerningen trygt i behold – «i baghånden» som hun uttrykker det overfor Kristine. Rett før denne  bekjentgjøringen sier hun til venninnen at grunnen til hemmeligholdelsen omkring Italia-reisen er Torvalds mandige selvfølelse: « – hvor pinligt og ydmygende vilde det ikke være for ham at vide, at han skyldte mig noget. Det vilde ganske forrykke forholdet imellem os; vort skjønne lykkelige hjem vilde ikke længer blive, hvad det nu er.»

         Hvordan er så forholdet mellom ektefellene? Er det det balanserte likeverdet Nora frykter skal forrykkes? Så avgjort ikke. Vi har å gjøre med et ekteskap som er grunnet på manipulasjon og maktutøvelse fra hustruens side. Og om det nå skulle være slik at Torvald engster seg for å skylde sin kone noe, er angsten velbegrunnet. For Nora har planer om en gang å innkreve «gjelden» i form av lydighet mot henne – hvis hun skulle bli for gammel til å (for)lede ham med sin deilighet.

   

Tilgivelsen som det forferdelige

Det som altså kommer forstyrrende inn i forholdet mellom ektefellene og plutselig forvandler det vidunderlige til noe forferdelig, er at Torvald begynner å fable om at han skal ta Noras skyld på seg. I dette grufulle øyeblikk innser Nora at forholdet mellom dem ville bli ganske forrykket – i hennes disfavør. Denne forferdelige mulighet velter alt om kull, akkurat som hun står ved paradisets terskel og alt så ut til å kunne bli så vidunderlig, etter at gjelden til Krogstad var betalt med Torvalds høye gasje, og hun selv kunne gi seg det lykkelig liv i vold, gjeldfri og skyldfri. Tanken på at Torvald skulle frelse henne, er ikke til å holde ut. Dermed stryker damen på dør som om fanden var i hælene på henne.

         Men innen Nora løper fra mann og barn, får vi et lite mellomspill hvor bankdirektøren og fruen faktisk blir frelst begge to – i form av Krogstads brev hvor han angrer og sender gjeldsbrevet tilbake. Hvorfor tar så ikke Nora imot denne frelsen, i og med at hun i realiteten renvaskes? Hun og Torvald ville jo etter denne vendingen kunne ha fortsatt sitt vidunderlige og sorgløse liv i dukkestuen. Vi ser her helt bort fra Noras beskyldninger om at hun aldri er blitt forstått og at det er øvet megen urett mot henne. Denne tale er naturligvis et himmelropende hykleri fra en kvinne hvis hele liv har vært tuftet på løgn og bedrageri. Nei, saken er den at det som skjer i og med «renvaskelsen», er like forferdelig for Nora som de føromtalte tilbudene om frelse. For hva sier ikke Torvald: «(...) jeg har tilgivet dig. (...) jeg har tilgivet dig alt. (...) Jeg har tilgivet dig, Nora; jeg sværger dig til, jeg har tilgivet dig.» Nora takker for tilgivelsen, og med et stivnet uttrykk går hun ut for å kaste maskeradedrakten. Men Torvald messer videre: «(...) snart vil alting være ligesom før; jeg skal ikke længe behøve at gentage for dig, at jeg har tilgivet dig. (...) Der er for en mand noget så ubeskriveligt sødt og tilfredsstillende i dette, at vide med sig selv, at han har tilgivet sin hustru, – at han har tilgivet hende af fuldt og oprigtigt hjerte.» (Uthevelsene er våre.)

         Det Torvald gjør her, er jo nettopp å stemple hustruen som skyldig. For Nora oppleves dette som et dolkestøt i ryggen. Og med sin monomane gjentagelse av ordet «tilgivet» vrir Torvald kniven rundt i såret. Disse uhyggelige ord om «frelse» og «tilgivelse» inngir Nora en lammende eksistensiell angst – og flukten blir eneste mulighet. Før alt annet! Med det amnesti som Torvald utsteder, vil maktbalansen mellom ektefellene forandres totalt. Noe Nora ikke vil kunne leve med. For hennes makt over Torvald hviler på den forutsetning at det er hun som er frelseren.

         Nora ville forhindre at Torvald åpnet Krogstads brev før tarantellaen er forbi og hun selv forduftet, og hun sier derfor til Torvald: «(...) men du skal ikke læse sligt noget nu; der må ikke komme noget stygt ind imellem os før alting er forbi.» Nora forbyr ektemannen å lese brevet. Og Rank trer som sedvanlig støttende til: «Du bør ikke sige hende imod.» Torvald lar, slik han pleier, Noras vilje skje: «Barnet skal få sin vilje. Men imorgen nat, når du har danset –» Han blir her avbrutt av Nora og får ikke talt ferdig, men vi kan avslutte setningen for ham: Det Torvald vil si, er at etter neste midnatt vil han ikke lenger la Nora bestemme – da vil han lese brevet. Og konsekvensen av dette kjenner vi nå: Nora vil da ikke lenger kunne forby Torvald noe, for da vil hun måtte leve på ektemannens nåde og rette seg etter hans vilje. Nora avbryter Torvald og hans truende spådom med å si: «Da er du fri.» Men det hun egentlig mener, er dette: «Da er jeg fri.» Det er slett ikke av hensyn til Torvalds frihet at Nora vil drukne seg – men av hensyn til sin egen. Ektemannens frihet har jo hustruen gjennom mange år gjort utallige utfall mot, og underveis innkassert mange seire.